På legevakta – Tone lager drama – igjen. Episode 2. Sesong 666

På fredagens lille selvmordsutflukt vendte jeg omsider hjemover. Mellom pustevansker, søvn og følelsen av kvelning, banket det ambulerende teamet fra legevakta på døra. Jeg hørte de men klarte ikke røre meg.

De banket hardere og hardere på, og kom til slutt inn. Det ligger en ekstranøkkel i en kodeboks på veggen min til blant annet slike hendelser. (Tror husverten ble litt lei av at de stedig vekk banket på hans dør for å komme inn til meg.) Jeg er utrolig glad for at han løste det slik, fordi det er så UFATTELIG flaut når dette skjer. Jeg hater å føle at andre blir blandet opp i ting de ikke skal være i, pluss at jeg har en utrolig bra husvert som jeg ikke vil plage.

De kom inn, og sa ettellerannet om at sover du, og det var en koselig seng du hadde. Bli med oss så skal vi dra ned på legevakta, så får du snakke med noen. I bilen husker jeg at de sa at den savnede personen er funnet og at alle søk kan trekkes tilbake. Så husker jeg en bit av legevaktas ambulanseinngang. Selv om jeg har vært der utallige ganger før så skjønte jeg ikke i mitt logiske sinn hvor jeg var. Den eneste gangen dette har skjedd er når jeg var psykotisk så jeg lurer på om jeg kanskje var i grenseland til en psykose nå også. Vet ikke, skal spørre Minos.

Jeg satt på en stol plutselig. Spurt spørsmål. Tatt inn til et rom. Satt på en seng. Stilt spørsmål som jeg ikke husker nå i det hele tatt. Jeg har kun et bilde av føttene mine dinglende. Jeg trodde konstant jeg at jeg var en annen plass. Pluss at jeg trodde jeg var helt alene på ullevål sykehus. (noe jeg ikke var, og det var heller ikke der jeg var). En annen ting jeg husker var at hver gang legen (som tydeligvis hadde møtt meg før) spurte meg om ting, skjønte jeg ikke ordene hans, sammenhengen mellom det han sa. Jeg begynte og svare, men ante ikke hva jeg svarte på, eller hva jeg sa til han. Plutselig med jevne mellomrom hørte jeg deler av ting. Jeg trodde at verden hadde stoppet opp og at det var hakk i plata på en måte.

Vet ikke hvordan jeg kan forklare det riktig, men jeg følte at de timene jeg snakket med han, var vi kun i en setning. Setningen var; Men du virker jo adekvat, reflektert og i emosjonell kontakt med deg selv.

Så noe må jeg jo ha sagt som fikk meg til å virke helt rimelig som et menneske. Jeg ble ikke lagt til observasjon. Men fikk sove litt på legevakta. Jeg skulle for alt i verden IKKE inn på akuttpsykiatrisk så jeg fikk snakket meg fram til at det var best for meg å dra hjem. Det er helt grusomt inne på akuttpsyk her i Oslo. For dere som har vært på akutt i Nord-Norge så er det mye mer avslappet der.

I Oslo er det ikke møbler, vindu inn til toalettet, du må kle av deg klærne foran personalet, og du får ikke ha NOEN ting. Ikke mobil, ikke røyk, ikke klær (utenom sykehusklær), du får en typisk sykehusseng og det er nattlys om natten. Tror syke mennesker er generelt ganske mye sykere i Oslo. Ikke tolk det feil, men jeg tror det er mer ekstremiteter ute og går i Oslo. Du må spise under oppsikt og de skal se at du kaster plastikkbestikket i søpla når du er ferdig.

Lite koselig. Jeg forbinder det selv med å være ekstremt syk når jeg er der. Lagt i belteseng og i narkose. Ikke godt. Gå med fotlenke når jeg skulle på do med noen ved min side. Huff. Følte ikke jeg var helt der. Følte kun at jeg trengte trygghet, ikke overvåking.

I alle fall så sov jeg litt på legevakta denne gangen og reiste hjem. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom meg hjem. Husker ikke hva jeg gjorde hjemme. Jeg vet bare at JEG IKKE hadde det godt. En stor frustrasjon siden jeg følte at dette er ikke noe jeg har kontrollen over denne gangen. Har det siste halve året alltid hatt en eller annen kontroll på impulsiviteten. Jeg visste godt at dette er farlig.

Jeg sov hele natten og våknet opp på lørdag. Det er fortsatt mye til historien og nå skriver jeg mer om hva som skjedde rundt meg, fordi alt som skjedde inni meg var et helvete og jeg kan rett og slett ikke begynne å sette meg inn i det, fordi det er for fjernt for meg nå. Jeg skal fortelle om lørdagens hendelser senere (jeg tør ikke skrive at jeg skal skrive om det i morgen, fordi jeg skal tilbake på sykehuset nå, og der har jeg ikke nett) – men jeg skal skrive om det senere, fordi det som skjedde var både grusomt og viktig.

Dessuten ønsker jeg også å filosofere litt rundt hva som utgjorde disse hendelsene, og hvorfor det i det hele tatt skjedde. For min egen del trenger jeg å ta et dypere blikk på hvordan alt dette henger sammen, siden jeg føler at det var ikke noe spesielt som utløste det. Skummelt og spennende på samme tid…

Ha en fin dag da dere der ute. Det går bedre med meg, og det er jeg utrolig glad for.

Etterlyst av politiet – Tone lager drama – igjen. Episode 1, sesong 666

Som dere kanskje kunne tolke ut av teksten på lørdag kom det ganske tydelig frem at jeg var fortvilet. Jeg vil skrive om hva som skjedde i flere deler slik at det ikke blir så mye, fordi det er mye. Jeg kan nesten ikke huske at jeg skrev den og det føles ikke som meg i det hele tatt. Men dessverre var det meg da. Igjen. Slik skjedde det:

Uken som var: Lite søvn og store smerter i kroppen. Undertrykket sorg og uforutsigbare hendelser. En person har kommet inn i livet mitt og den har samme navn som en av dem som har skadet meg enormt. Dette har trigget forferdelige, vanskelige og ekle tanker som har gått på repeat dag og natt. Denne nye personen har ingen relevant tilknytning eller forhold til meg.

Det er kun en med samme navn som en jeg har møtt tidligere.

(Så mye skal det til, visst).

Jeg har, som dere (hvis dere leser jevnlig) vært hjemme i Nord.

Jeg skal ikke skrive detaljert om det, fordi det går ikke på noen jeg har møtt, eller om noen spesifikke settinger.

Jeg hadde det strålende, men likevel så hadde jeg det vondt i den forstand at jeg bar en enorm skam over meg selv og min kropp. De som ikke har sett meg ofte føler jeg ser ned på meg fordi jeg har gått opp i vekt, og denne tanken ble ti ganger sterkere nordpå. Så det ligger kun hos meg. Så da er jo spørsmålet som gode Minos sier; “Hvordan har du klart å hatt det bra da?” -

Det er fordi jeg setter opplevelsene framfor meg selv. Jeg trykker følelsene så langt ned at jeg kaster opp og får enorme smerter i kroppen. De siste dagene spiste jeg Pinex for å holde meg på matta. Men, jeg hadde fantastiske mennesker og mye omsorg rundt meg, så i ettertid tenker jeg at dette var en kjempebra opplevelse. Jeg fikk jo gjort en hel masse med dem jeg er glad i!

Da fredagen kom våknet jeg brutalt opp og tror ikke jeg kom meg ut av drømmeverdenen i det hele tatt. Jeg skjønte ingenting og var skuffet over at personalet ikke hadde vekket meg. Jeg hater å gå til frokost med hovent søvnansikt. Pluss at jeg trenger tid til å komme meg til hektene etter en natt med masse drømmer. Etter det hadde vi samtalegruppe. Jeg setter alltid stor pris på denne gruppa, men denne fredagen skulle jeg reagere sterkt på noe som jeg egentlig ikke ville reagert på før. Jeg følte jeg var egoistisk, jeg trengte meg på og jeg følte meg lite viktig. Jeg tror ikke noen merket det, men de siste ti minuttene satt jeg og gråt, og hadde forsvunnet inn i meg selv. Hva var det som var blitt sagt? 

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det handlet noe om at jeg følte at ingen forstod det jeg ville si om at jeg har masse fantastiske mennesker rundt meg, men ingen jeg viser såre følelser til. Jeg tør ikke. En stor stygg angst jeg ikke helt skjønner hvorfor er der. Men jeg fortalte om det – som jeg vanligvis gjør med mitt distanserte jeg, at jeg var takknemelig for alt jeg har av gode folk rundt meg og at jeg “den optimistiske meg” ville sikkert få til og åpne meg ved tid og stunder. Noen andre uttrykte at de ikke hadde noen, og at de ikke stolte på noen.

Punktum.

Jeg følte meg truffet. Det er slik den følelsesladde og ensomme Tone har det.

Hele tiden. *ka-bæm*.

Ned i kjelleren. Gråt. Jeg klarte ikke si noe til gruppa, og klarte ikke heller bry meg om de morsomme tingene som skjedde på slutten. Så husker jeg lite, et glimt av at jeg satt på bussen.

En tanke om å lete etter tegn for å bekrefte at det var meningen jeg skulle dø. Jeg fikk mange tegn. Grønt lys på alle lyskryss jeg skulle passere. Busser og trikker som kom med en gang, og sanger på headsettet som ga meg hint om at det blir bedre om du forsvinner. Teoretiske overbevisninger om at andre klarer seg fint uten meg. Det blir vondt, og jeg vil ikke utsette dem for det, men de vil forstå det og klare å komme seg over mitt tapte liv.

Glimt av hjemme. Glimt av tre øl. En telefonsamtale der noen forteller meg “at det er opp til deg, Tone” og jeg sier “Ja, det er det.” og legger på. Et glimt av at jeg vet hvor jeg skal gå, men skjønner ikke at jeg går en kilometer i feil retning. Jeg klatrer opp en lang trapp, oppe på et fjell. Hadde med meg et rep. Jeg var forvirret, redd, desperat og det var over 30 grader ute. Pillene jeg visstnok hadde tatt gjorde meg dehydrert. Det som gjorde at jeg gikk ned av fjellet var at jeg måtte på do (!). Ironisk at jeg ikke turte pisse ute, men henge meg kunne jeg gjøre…

På tur nedover så jeg en ambulansemotorsykkel med blålys speede oppover mot skogen. Deretter en panserambulanse-bil med blålys i samme retning.

DET skulle snappe meg tilbake til virkeligheten. Det er meg de skal hente. Hva er det jeg holder på med. Hvor er jeg. Hvor er hjem. Hva er jeg. Hvem er jeg. Hva faen. “Tone, hva i helvete er det du holder på med, skjerp deg. Skjerp deg nå!”

Jeg kom tilbake til meg selv. Jeg vet enda ikke hvor jeg hadde vært, men jeg fikk ringt til avdelinga som hadde satt en etterlysning på meg, og sa at jeg var hjemme. Jeg la meg i senga, og hadde det helt forferdelig med 30 forskjellige piller innabords. Jeg var så tørr i munnen at jeg ikke hadde spytt. Klarte ikke drikke. Sov og våknet opp i angst fordi jeg trodde jeg skulle kveles. Det ambulerende teamet fra legevakta kom og banket på døra. Jeg hørte dem, klarte ikke åpne.

(Sånn det er dette jeg orker å skrive i dag. Jeg har det bedre. Og det er mer til historien. Og jeg lever. Som dere sikkert skjønner. Følg med på hvordan ting gikk i neste episode av “Tone lager drama – igjen” – Ja, igjen vil jeg legge vekt på det humoristiske, men dette var inni helvete så jævla ikke-morsomt i det hele tatt. Dette var ikke morsomt.) 

Noe er galt med meg, men ingenting spesielt har skjedd

Jeg venter her. Ingen har snakket til meg, men likevel hører jeg noen hviske navnet mitt. Om og om igjen. Jeg får ikke sove, ligger så lenge at svetten renner og jeg våkner av at høyrearmen har mistet følelsen. Du ser meg ikke nå, gjør du vel? Energiknytninger som vokter lyset for en hver pris. Det er ingen steder å rømme. Enhver plass i verden er like vond å være i.Døden sender meg tilbake igjen. Den vil ikke ha meg der.

Kom og hent meg.

Jeg er så full av smerte nå at hadde du kjørt meg gjennom en kjøttkvern ville det vært godt, da kan jeg slippe ned skuldrene litt. Gi meg noe å gråte over så skal jeg gjøre det. Noe er galt med meg, men ingenting spesielt har skjedd. Verden går alltid videre. Politiet leter etter savnede mennesker, og selvmordsbombere tror så høyt på sin egen filosofi at det de egentlig tror på, kjærligheten,blir en demon om du ikke vender deg mot deres livsoppfatning. Tror du ikke på meg, oss. Så dreper jeg dere. Uttrykker de.

Kom og hent meg. Tror du ikke på meg og min smerte så dør jeg snart. Jeg bomber meg selv full av piller og tråkker på fjellminer og da flyger jeg over kanten. Jeg har heldigvis ikke vinger. Kan ikke ombestemme meg. Slå ut med praktfulle bevegelser. Ennå. Dere vil finne deler av meg i hele verden. Om jeg dør før deg, så vit at jeg vil være et tre.

Kom nå.

Jeg smiler. Snakker. Støtter. Jeg prøver å gjøre livet lettere for de som er rundt meg, slik at dem skal tenke at dem er viktige. Jeg kan ta det så langt at jeg gir andre inntrykk av at de gjør noe med meg.Beveger meg. Hjelper meg. Gleder meg. Jeg elsker dem, men om noen skulle klart å forandre noe i meg må det være noen som har krefter til å la meg sove.

Men nei. Kom og bær meg hjem.

Snakker på overflaten og gjør alt for å ikke føle. Det er det ikke tid til. Jeg har brukt opp tiden min til å klare å gjøre noe med meg selv. Nå er det avsluttende. Jeg er en vandrende dobbeltmoral. Klarer ikke stå for det jeg sier til andre for å hjelpe dem. Synd jeg kan bruke måneder, år og et helt liv på å tørre å være meg selv. Det er kun jeg som taper på det. Jeg får ikke den hjelpen jeg trenger når jeg trenger den. Det vil alltid være en mur rundt meg.

Hadde dere sett bak den, ville dere blitt så skremt at ingen verdenskrise ville vært krise lengre. Snart kommer vulkanen. Det blir hett og ditt blondeansikt vil gå i bakken og formes etter strømmer av lava. Noen vil en dag plukke deg opp. Forsteinet som meg. Prøve å hjelpe deg. Setter deg på hylla til pynt når de tror at du endelig har et bedre liv.

Kom og hent meg før du blir nødt til å skrape meg opp av bakken. Jeg har sagt i fra. Stafettpinnen kastet jeg utenfor lavakanten. Før jeg hopper;

hjelp meg. Hent meg. Og kjør mitt blondeansikt gjennom kverna.

Det er ikke noe galt…

Det er ekke no` galt – jeg er bare sliten!

Tid i stillet på det mørke rommet. Tårer og utmattelse. Men ellers er alt godt med meg.

Har skrevet om det før – Et slitent menneske

Spennende skattejakter og bursdagsfeiring – bilder

Senere 17. mai tok onkel, søster og jeg en tur med bobilen til Børra for å prøve geocaching – et spill der du kan laste ned en app med kart over små “skatter” rundt i hele verden. Man bytter ut de små presangene som pakken inneholder med noe man har medbrakt selv, skriver seg inn i en loggbok og gjemmer skatten på samme sted slik at andre kan finne dem. Man loggfører alle sine funn. Utrolig gøy!

Dette er da Bleik – et sted jeg syklet til flere ganger i uken fra Andenes. Med motvind begge veier som regel, for å se fotballkamper med favorittlaget mitt Høken (Håper ikke noen AIL spillere leser dette.) Selv spilte jeg på AIL…

Børra <3

Dessverre fant vi ikke skatten som tydeligvis var utrolig godt gjemt. Vendte snutene hjemover til Andenes igjen.

Der vi traff denne vakre snuten “Tøffa”

Snilleste elghunden jeg har møtt

Skjeggholmen utenfor vinduet til til bestemor er nesten daglig besøkt av Ørnulf Ørn

18. mai bikket over til 19. mai – Mikkel Rev kom rett over slaget tolv med bursdagshilsen til meg.

Større rev har jeg aldri sett. Han hadde funnet mat (som sikkert bestemor hadde slengt ut, hun gjør alltid det)

Kosa sæ

Etter mye kakespising og bursdagsgaver dro de tre søskene ut på ny geocaching-runde. På bildet ser du HISNAKUL hvor jeg vandret i mine ungdomsår. Det er det stedet jeg satte opp mitt første teaterstykke som 15-åring

Utover moloen – myye vind

Fyret på Andenes. Oppe der har det vært både teaterforestillinger og konserter. Jeg tar alltid mine tilreisende venner opp hit for å vise dem utsikten øverst oppe.

Vi nærmer oss skatten

Og vi fant den!

Innholdet var mangfoldig og spennende. Vi tok et skjell og la tilbake en heklet blomst fra bestemor

Slik ser vi da ut når vi er lykkelige sjørøvere. (Mugglere som det også kalles)

En siste storslått posering i vinden vi kunne nesten ligge i

En veldig fin bursdag med andre ord! Vi kom hjem til sei-middag. Jeg har flere bilder og kommer til å publisere dem i morgen. Da skal vi også i konfirmasjon til søskenbarnet vårt – mye som skjer. Jeg er så utrolig takknemlig for alle de fine hilsningene jeg har fått – det rører mitt hjerte. Og tusen takk til min hemmelige beundrer som sender fine meldinger og vil ikke fortelle hvem den er!

Ha en fin kveld videre. Eller natt.

De siste dagene i bilder

Jeg ankom Andøya i finvær og varme. Godt å endelig se mine kjære igjen

Her er Skjeggholmen som ligger rett utenfor stuevinduet til bestemor og bestefar. Den besøkes ofte av store ørner, svaner og andre vakre fugler. Man kan gå over ditt ved fjære. Det gjorde vi mye som barn og det var like spennende hver gang å springe over i det floa kom

I denne fjæra tråkket jeg mine barnefotspor og langt opp i ungdomsårene

Hadde det bare vært så vel…

Utsikt over til besteforeldrene mine sitt hus, barneskolen og alle de gode naboene. Her blant disse gressdottene satt jeg med min første ungdomskjæreste og spiste appelsin

Mange fine skatter på holmen

“Bubbelura”

Hain krabbefar har tatt kveill

Må da ha et bilde av meg selv på tur

Skrive med rød stein var også en av slægerne som barn. Forsåvidt nå også…

Rognkjeksfar har også tatt kveill.

Disse trodde vi var halen til draugen som levde i havet. Jeg var alltid livredd for å gå på do siden bestemor alltid sa at jeg måtte passe meg for dodraugen.

Primulablomster på ville veier.

I flere generasjoner har barn lekt i bunkersene. Nå er de jevnet med jorden og gravd over. Litt trist.

Magiske steiner. Har alltid samlet på dem.

Mye fotball spilt her. Alle barna samlet seg og spilte lagt ut på natt. Til den ene naboens store fortvilelse. Da bråkte vi litt ekstra. Spilte prikken på veggen og trampet nedover sklia. Nå er det ingen barn og falleferdig.

Årets første softis med verdens beste lillesøster. Fra 17. mai

Har alltid vært et stort fan av drilljentene på Andenes. De har vunnet mange priser og jeg har beundret dem siden jeg kan huske. Skolekorpset bak der har jeg spilt både klokkespill og skarptromme i. Men jeg sluttet ganske fort siden vi måtte spille etter noter. Ikke min greie

Folketoget på Andenes

Alle har sine behov tydeligvis!

Her er mitt gamle nabolag. Eller ghettoen som det ble kalt. Like ved flyplassen og med store militærboliger. Lekte mye krig mellom husveggene her.

En hoppende glad lillesøster

En hoppende glad storesøster. Kjerringa uten staaaven, hoppet nesten over haaaaavet

Danse mot vår

17. mai day fever

Ikke alle som får selvfisket laks til middag. Ovnsbakt etter hvert

Kaker og godsaker i flust

Lille Mandy nyklippet og mistenksom

Slik har de siste dagene vært. Har funnet tilbake til kampmodus, styrket av Andøyas magiske evner til helbredelse. Og en stor mengde gode mennesker.

Når livet butter i mot

Spark det tilbake og rop at det må for faen skjerpe seg og se å ligge unna. Ligg unna meg, livet. Jeg kveles av dine sleipe måter å gi meg kjærlighet på. På dine trangsynte veier. Jeg kan ikke plante meg godt til rette når ingen vanner meg. Sleipe, såpeglatte tanker slår ring over engleglorien min. Jeg er skitten enda jeg lukter godt. Inni meg er jeg fylt opp som en søppelfylle. Handlingene mine forgifter deg. Jeg legger meg rundt deg som asbest, dreper deg sakte men sikkert. Huset mitt. Livet mitt. En dødsfelle. Jeg.

Hvorfor skal du svikte meg livet, når jeg trenger deg mest? Klisjé. Jeg er en løpende klisjé som aldri noen sinne vil komme til startstreken en gang. Når jeg kommer til start, har alle de andre allerede løpt i flere år. De har alt. Jeg har sko med pigger. Sitter fast i bakken, selv om piggene egentlig er der for å gi meg mer fart. For hvert skritt jeg tar i deg livet, faller jeg. Jeg har ikke mer hud til flere skrubbsår. Jeg eier ikke forståelse for hvorfor du vil jeg skal falle igjen. Igjen. Igjen. Alltid.

Livet, du sier jeg må lære å kjenne mine mønster. Jeg sier, livet – det er dine mønster. Det er slik jeg har taklet deg. Det er det jeg har måttet gjøre for å overleve deg. Livet, du sier jeg må finne nye veier, metoder og løsninger. Det er da fordømt vanskelig når alt du har gjort meg har vært smertefullt, svarer jeg. Jeg syns du fortjener smerten min, livet. Du fortjener ikke din plass i verden, du ligger dag tilbake og dag under med gråtkvalte opplevelser som ikke har gitt deg en eneste byggestein. Plantegninger med asbestbelagte bygningsmaterialer. Du gir meg oppskriften. Jeg følger.

Da butter jeg deg i mot, skriker livet. Jeg holder for ørene og springer på stedet hvil. Butter deg tilbake og ber deg om å se for helvete og dra den feite ræva di så langt unna at jeg ikke kan skimte ditt skitne, illeluktende hull. Jeg har kniv altså, jeg vifter med den. Rett foran deg. Slutter du ikke å føkke med meg, så dreper jeg deg. Sakte. Slik som du dreper meg. Jeg har aldri bedt om å få deg, slutt og plag med da. Slutt. Du er den onde stesøsteren ingen ville ha. Og jeg er ikke en gang en prinsesse uten sko.

Jeg holder deg på avstand til jeg finner ut av hva jeg skal gjøre med deg. Du er umulig. Og ikke si at det umulige ligger i en selv. Ikke fortell meg at livet gir deg det du ber om. Gi deg faen med å drive å pine meg.

Jeg utsetter deg til neste år