Redd, men sterk
Har vært innlagt i tre uker nå. Planlagt. Denne gangen med et helt annet mål enn tidligere; Å kjempe for livet. 8 år er gått. Jeg har ønsket å dø for det meste av tiden. Men alltid har noen reddet meg. Bra? Ikke dengang da. Men nå. Nå er viktigst.
Jeg har utrolig mange engler rundt meg. Det er godt, men noen ganger føles det som om jeg er helt alene i verden, liten i universet og full av meningsløshet. Det er en illusjon. Nå skal jeg lære meg å tenke som andre gjør om meg. De gode tingene. Det er nå jeg skal slite ræva av meg, spy av utmattelse og teste grenser. Hvis man aldri går ut av komfortsona si, lærer man ikke like mye av seg selv.
Og jeg husker at jeg alltid har et valg. Jeg tenker på hva er intensjonen min bak hvorfor jeg gjør slik jeg gjør. Noen dager velger jeg å være destruktiv, fordi jeg selv skal ha kontroll. Mens andre dager velger jeg å nyte livet, for å ha kontroll.
Man KAN tenke se frisk, man må bare ønske det. Jeg har selvfølgelig MASSE hjelp og ressurser rundt meg, som jeg setter stor pris på. Men til syvende og åttende sist, er det jeg som tar valget. Nå har jeg tatt valget selv om jeg er like redd som en spurv i kattens grep.
