Julen 2011 – Ja til livet

Ja til livet
Sydd, pumpet, gjennopplivet, elektrosjokket, dopet ned med anestesi, tvang, frivillig, vandret på bruer, vandret på fjell, vandret på trikkeskinner, oppsøkt farlige situasjoner bevisst, belteseng, ettersøkt, lagt i jern av onkel politi – i åtte år – erklært syk.

Du er veldig syk. Du er så syk at den eneste løsningen for deg slik at du skal bli frisk, er å gjennomgå elektrosjokkterapi. 19 år og kickstartet. Mor fikk en brosjyre i posten. Du er så syk, du. Jeg trodde på dem. De sa de visste best. Lange dager, lange netter. Gikk barbent på snø fordi jeg ville føle noe. Puttet stein i skoene for å vite at jeg hadde en kropp.

Hvordan startet det?
Det ble for mye for meg å være «annerledes» – Sjenert sa de voksne. Fire år, og i lilla badedrakt tenkte jeg at jeg var alt for tykk. Som seks-åring laget jeg synlige sår på meg selv. Som tiåring prøvde jeg å knekke av meg fingrer, min første ungdomstid som tolv drev jeg med friidrett. I friidrett hadde vi piggsko. Jeg satte gjerne skoen mot leggen og dro skoen nedover. Så ut som katteklor. Vi hadde katt.

Vi er bekymret for at datteren din ofte går alene i friminuttene. Hun henger ikke med sosialt. Ingen tiltak. Sinneutbrudd.

Som 15 åring begynte jeg med teater. Først som «hjelpemann» hos Katrine Strøm, også med et eget teater. Vi satte opp «Plum-Plum Trollet» på Andenes. Jeg fikk lov til å uttrykke meg. En verden som forstod meg. Jobbet døgnet rundt, samtidig som jeg fullførte ungdomsskole. Jeg ble hengiven, engasjert, lykkelig og sett. Jeg var ikke en sjenert ungdom, jeg var en begavet kunstner. Kunstnere er spesielle, skjønte jeg.

En gang fikk jeg høre at noen trodde at jeg var tilbakestående. Da var jeg 16.

17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24 – 2011.

Sydd, pumpet, gjennopplivet, elektrosjokket, dopet ned med anestesi, tvang, frivillig, vandret på bruer, vandret på fjell, vandret på trikkeskinner, oppsøkt farlige situasjoner bevisst, belteseng, ettersøkt, lagt i jern av onkel politi – i åtte år – erklært syk.

Kunsten var mitt pusterom. Alt annet i livet var meningsløst. Så ble jeg utbrent av å jobbe så mye samtidig som jeg var så plaget av andre ting som hjemsøkte meg. Da hadde jeg ingenting lengre. Orket ikke tanken på det jeg elsket mest i hele verden. Noen prosjekter nå og da, vellykket – men ofte kjørt fra premieren til sykehus.

Jeg kan snakke med engler, jeg kan heale, er sanndrømt og veldig intuitiv. Jeg kan se inn i andre dimensjoner, og lese mennesker helt inn til sjela. Var det rart ingen forstod meg. Det er mer åpent nå enn før. Da var det en byrde å være i direkte kontakt med den reneste kjærligheten som er i universet. Og ja, ting hjemsøkte meg. Kunsten som forstod meg forsvant som sand mellom fingrene.

Jeg har hatt mange fantastiske hjelpere opp i gjennom tiden, og alle er husket. I systemet, venner, familie, og kjærlighetens kraft. Og jeg takker dem hver eneste dag før jeg legger meg.

For fem måneder siden fikk jeg nok. NOK av å feile og dø. Det hadde gått åtte år, og jeg følte meg motarbeidet av alle makter. Jeg måtte bite i det sure eplet og gløtte på livet. En liten titt, og flere uker i senga. En liten avtale, pustevansker og stressutslett. Det skulle ikke bli et uendelig heftig prosjekt, men en livslang kamp. Jeg måtte snu meg. Tenke at jeg måtte kjempe for livet, for døden bare svikter meg, og smeller døra i trynet på meg gang på gang. De siste fem månedene har jeg kjempet for livet. De siste to ukene har jeg lagt meg om kvelden uten å være redd for morgendagen. Jeg har begynt til å gå til en alternativ veileder som driver med noe som kalles «Still Point». Hun gir meg blomstermedisin, og renser energiene mine. Hun hjelper meg med å bli kvitt «karmiske mønster» jeg har levd liv etter liv i en destruktiv tilværelse. Og nå var det jeg som skulle ta kontroll, og ikke egoet mitt. Egoet elsker drama, mørke, safety zones, sukker, kaffe, nikotin, alkohol, og rus. Egoet jobber steinhardt for å holde deg tilbake i dine mønster.

Denne Still Point-veilederen har hjulpet meg mer på fem måneder, enn det systemet har gjort for meg på åtte år. Hun sier ikke at jeg er syk. Hun sier at jeg er en begavet kreativ person, som er helt nødt til å uttrykke seg gjennom kunst og bevegelse.

Jeg har startet med å være litt kreativ igjen. Passe på at ting ikke skal være perfekt. Tegne utenfor linjene, danse litt midt i en setning, gjøre meg til, tulle, gi av meg selv til andre. Dette er det første jeg skriver på en lang stund.

Denne julen skal bli annerledes. Jeg skal endelig få glede meg over hva den tilbyr. Tøft blir det nok, men jeg har aldri vært sterkere enn nå. Jeg er rolig, jeg har kontroll, jeg tenker fremover. Når tunge tanker kommer synger en Bremnes i hodet på meg «Du må si ja til livet». Jeg skriker og gråter JA! I hear you! Ikke mas. Kunsten har begynt å komme automatisk til meg. Ting ordner seg på mirakuløse måter. Livet er mitt største kunstverk akkurat nå, så om det er det eneste jeg får gitt ut, så er det i alle fall kun én orginalversjon. Mitt nye livsmotto er «Slutt å stress og døm deg selv – du har fortsatt seksti år på å ordne opp» Så når jeg runder åtti tenker jeg at jeg må finne meg et nytt motto… Nå ønsker jeg å inspirere andre unge og voksne som ikke har blitt sett eller forstått til å drive med kunst. På alle plan.

Denne julen skal mor få sin største julegave i sitt liv. En tegning og en tekst som avsluttes med; «Din datter er på tur til å bli frisk» Min 24 jul skal jeg feires. Jeg vil dele dette kunstverket til mange, slik at kanskje noen blir inspirert til å drive med det på egenhånd. Tegne livet sitt utenfor linjene av og til.

Jeg ER annerledes, og jeg ER kunstner. Slik som alle andre.

Julegaven til mamma

Lik siden min på facebook, og gjerne del. Tusen takk!