På legevakta – Tone lager drama – igjen. Episode 2. Sesong 666

På fredagens lille selvmordsutflukt vendte jeg omsider hjemover. Mellom pustevansker, søvn og følelsen av kvelning, banket det ambulerende teamet fra legevakta på døra. Jeg hørte de men klarte ikke røre meg.

De banket hardere og hardere på, og kom til slutt inn. Det ligger en ekstranøkkel i en kodeboks på veggen min til blant annet slike hendelser. (Tror husverten ble litt lei av at de stedig vekk banket på hans dør for å komme inn til meg.) Jeg er utrolig glad for at han løste det slik, fordi det er så UFATTELIG flaut når dette skjer. Jeg hater å føle at andre blir blandet opp i ting de ikke skal være i, pluss at jeg har en utrolig bra husvert som jeg ikke vil plage.

De kom inn, og sa ettellerannet om at sover du, og det var en koselig seng du hadde. Bli med oss så skal vi dra ned på legevakta, så får du snakke med noen. I bilen husker jeg at de sa at den savnede personen er funnet og at alle søk kan trekkes tilbake. Så husker jeg en bit av legevaktas ambulanseinngang. Selv om jeg har vært der utallige ganger før så skjønte jeg ikke i mitt logiske sinn hvor jeg var. Den eneste gangen dette har skjedd er når jeg var psykotisk så jeg lurer på om jeg kanskje var i grenseland til en psykose nå også. Vet ikke, skal spørre Minos.

Jeg satt på en stol plutselig. Spurt spørsmål. Tatt inn til et rom. Satt på en seng. Stilt spørsmål som jeg ikke husker nå i det hele tatt. Jeg har kun et bilde av føttene mine dinglende. Jeg trodde konstant jeg at jeg var en annen plass. Pluss at jeg trodde jeg var helt alene på ullevål sykehus. (noe jeg ikke var, og det var heller ikke der jeg var). En annen ting jeg husker var at hver gang legen (som tydeligvis hadde møtt meg før) spurte meg om ting, skjønte jeg ikke ordene hans, sammenhengen mellom det han sa. Jeg begynte og svare, men ante ikke hva jeg svarte på, eller hva jeg sa til han. Plutselig med jevne mellomrom hørte jeg deler av ting. Jeg trodde at verden hadde stoppet opp og at det var hakk i plata på en måte.

Vet ikke hvordan jeg kan forklare det riktig, men jeg følte at de timene jeg snakket med han, var vi kun i en setning. Setningen var; Men du virker jo adekvat, reflektert og i emosjonell kontakt med deg selv.

Så noe må jeg jo ha sagt som fikk meg til å virke helt rimelig som et menneske. Jeg ble ikke lagt til observasjon. Men fikk sove litt på legevakta. Jeg skulle for alt i verden IKKE inn på akuttpsykiatrisk så jeg fikk snakket meg fram til at det var best for meg å dra hjem. Det er helt grusomt inne på akuttpsyk her i Oslo. For dere som har vært på akutt i Nord-Norge så er det mye mer avslappet der.

I Oslo er det ikke møbler, vindu inn til toalettet, du må kle av deg klærne foran personalet, og du får ikke ha NOEN ting. Ikke mobil, ikke røyk, ikke klær (utenom sykehusklær), du får en typisk sykehusseng og det er nattlys om natten. Tror syke mennesker er generelt ganske mye sykere i Oslo. Ikke tolk det feil, men jeg tror det er mer ekstremiteter ute og går i Oslo. Du må spise under oppsikt og de skal se at du kaster plastikkbestikket i søpla når du er ferdig.

Lite koselig. Jeg forbinder det selv med å være ekstremt syk når jeg er der. Lagt i belteseng og i narkose. Ikke godt. Gå med fotlenke når jeg skulle på do med noen ved min side. Huff. Følte ikke jeg var helt der. Følte kun at jeg trengte trygghet, ikke overvåking.

I alle fall så sov jeg litt på legevakta denne gangen og reiste hjem. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom meg hjem. Husker ikke hva jeg gjorde hjemme. Jeg vet bare at JEG IKKE hadde det godt. En stor frustrasjon siden jeg følte at dette er ikke noe jeg har kontrollen over denne gangen. Har det siste halve året alltid hatt en eller annen kontroll på impulsiviteten. Jeg visste godt at dette er farlig.

Jeg sov hele natten og våknet opp på lørdag. Det er fortsatt mye til historien og nå skriver jeg mer om hva som skjedde rundt meg, fordi alt som skjedde inni meg var et helvete og jeg kan rett og slett ikke begynne å sette meg inn i det, fordi det er for fjernt for meg nå. Jeg skal fortelle om lørdagens hendelser senere (jeg tør ikke skrive at jeg skal skrive om det i morgen, fordi jeg skal tilbake på sykehuset nå, og der har jeg ikke nett) – men jeg skal skrive om det senere, fordi det som skjedde var både grusomt og viktig.

Dessuten ønsker jeg også å filosofere litt rundt hva som utgjorde disse hendelsene, og hvorfor det i det hele tatt skjedde. For min egen del trenger jeg å ta et dypere blikk på hvordan alt dette henger sammen, siden jeg føler at det var ikke noe spesielt som utløste det. Skummelt og spennende på samme tid…

Ha en fin dag da dere der ute. Det går bedre med meg, og det er jeg utrolig glad for.

Etterlyst av politiet – Tone lager drama – igjen. Episode 1, sesong 666

Som dere kanskje kunne tolke ut av teksten på lørdag kom det ganske tydelig frem at jeg var fortvilet. Jeg vil skrive om hva som skjedde i flere deler slik at det ikke blir så mye, fordi det er mye. Jeg kan nesten ikke huske at jeg skrev den og det føles ikke som meg i det hele tatt. Men dessverre var det meg da. Igjen. Slik skjedde det:

Uken som var: Lite søvn og store smerter i kroppen. Undertrykket sorg og uforutsigbare hendelser. En person har kommet inn i livet mitt og den har samme navn som en av dem som har skadet meg enormt. Dette har trigget forferdelige, vanskelige og ekle tanker som har gått på repeat dag og natt. Denne nye personen har ingen relevant tilknytning eller forhold til meg.

Det er kun en med samme navn som en jeg har møtt tidligere.

(Så mye skal det til, visst).

Jeg har, som dere (hvis dere leser jevnlig) vært hjemme i Nord.

Jeg skal ikke skrive detaljert om det, fordi det går ikke på noen jeg har møtt, eller om noen spesifikke settinger.

Jeg hadde det strålende, men likevel så hadde jeg det vondt i den forstand at jeg bar en enorm skam over meg selv og min kropp. De som ikke har sett meg ofte føler jeg ser ned på meg fordi jeg har gått opp i vekt, og denne tanken ble ti ganger sterkere nordpå. Så det ligger kun hos meg. Så da er jo spørsmålet som gode Minos sier; “Hvordan har du klart å hatt det bra da?” -

Det er fordi jeg setter opplevelsene framfor meg selv. Jeg trykker følelsene så langt ned at jeg kaster opp og får enorme smerter i kroppen. De siste dagene spiste jeg Pinex for å holde meg på matta. Men, jeg hadde fantastiske mennesker og mye omsorg rundt meg, så i ettertid tenker jeg at dette var en kjempebra opplevelse. Jeg fikk jo gjort en hel masse med dem jeg er glad i!

Da fredagen kom våknet jeg brutalt opp og tror ikke jeg kom meg ut av drømmeverdenen i det hele tatt. Jeg skjønte ingenting og var skuffet over at personalet ikke hadde vekket meg. Jeg hater å gå til frokost med hovent søvnansikt. Pluss at jeg trenger tid til å komme meg til hektene etter en natt med masse drømmer. Etter det hadde vi samtalegruppe. Jeg setter alltid stor pris på denne gruppa, men denne fredagen skulle jeg reagere sterkt på noe som jeg egentlig ikke ville reagert på før. Jeg følte jeg var egoistisk, jeg trengte meg på og jeg følte meg lite viktig. Jeg tror ikke noen merket det, men de siste ti minuttene satt jeg og gråt, og hadde forsvunnet inn i meg selv. Hva var det som var blitt sagt? 

Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror det handlet noe om at jeg følte at ingen forstod det jeg ville si om at jeg har masse fantastiske mennesker rundt meg, men ingen jeg viser såre følelser til. Jeg tør ikke. En stor stygg angst jeg ikke helt skjønner hvorfor er der. Men jeg fortalte om det – som jeg vanligvis gjør med mitt distanserte jeg, at jeg var takknemelig for alt jeg har av gode folk rundt meg og at jeg “den optimistiske meg” ville sikkert få til og åpne meg ved tid og stunder. Noen andre uttrykte at de ikke hadde noen, og at de ikke stolte på noen.

Punktum.

Jeg følte meg truffet. Det er slik den følelsesladde og ensomme Tone har det.

Hele tiden. *ka-bæm*.

Ned i kjelleren. Gråt. Jeg klarte ikke si noe til gruppa, og klarte ikke heller bry meg om de morsomme tingene som skjedde på slutten. Så husker jeg lite, et glimt av at jeg satt på bussen.

En tanke om å lete etter tegn for å bekrefte at det var meningen jeg skulle dø. Jeg fikk mange tegn. Grønt lys på alle lyskryss jeg skulle passere. Busser og trikker som kom med en gang, og sanger på headsettet som ga meg hint om at det blir bedre om du forsvinner. Teoretiske overbevisninger om at andre klarer seg fint uten meg. Det blir vondt, og jeg vil ikke utsette dem for det, men de vil forstå det og klare å komme seg over mitt tapte liv.

Glimt av hjemme. Glimt av tre øl. En telefonsamtale der noen forteller meg “at det er opp til deg, Tone” og jeg sier “Ja, det er det.” og legger på. Et glimt av at jeg vet hvor jeg skal gå, men skjønner ikke at jeg går en kilometer i feil retning. Jeg klatrer opp en lang trapp, oppe på et fjell. Hadde med meg et rep. Jeg var forvirret, redd, desperat og det var over 30 grader ute. Pillene jeg visstnok hadde tatt gjorde meg dehydrert. Det som gjorde at jeg gikk ned av fjellet var at jeg måtte på do (!). Ironisk at jeg ikke turte pisse ute, men henge meg kunne jeg gjøre…

På tur nedover så jeg en ambulansemotorsykkel med blålys speede oppover mot skogen. Deretter en panserambulanse-bil med blålys i samme retning.

DET skulle snappe meg tilbake til virkeligheten. Det er meg de skal hente. Hva er det jeg holder på med. Hvor er jeg. Hvor er hjem. Hva er jeg. Hvem er jeg. Hva faen. “Tone, hva i helvete er det du holder på med, skjerp deg. Skjerp deg nå!”

Jeg kom tilbake til meg selv. Jeg vet enda ikke hvor jeg hadde vært, men jeg fikk ringt til avdelinga som hadde satt en etterlysning på meg, og sa at jeg var hjemme. Jeg la meg i senga, og hadde det helt forferdelig med 30 forskjellige piller innabords. Jeg var så tørr i munnen at jeg ikke hadde spytt. Klarte ikke drikke. Sov og våknet opp i angst fordi jeg trodde jeg skulle kveles. Det ambulerende teamet fra legevakta kom og banket på døra. Jeg hørte dem, klarte ikke åpne.

(Sånn det er dette jeg orker å skrive i dag. Jeg har det bedre. Og det er mer til historien. Og jeg lever. Som dere sikkert skjønner. Følg med på hvordan ting gikk i neste episode av “Tone lager drama – igjen” – Ja, igjen vil jeg legge vekt på det humoristiske, men dette var inni helvete så jævla ikke-morsomt i det hele tatt. Dette var ikke morsomt.) 

De siste dagene i bilder

Jeg ankom Andøya i finvær og varme. Godt å endelig se mine kjære igjen

Her er Skjeggholmen som ligger rett utenfor stuevinduet til bestemor og bestefar. Den besøkes ofte av store ørner, svaner og andre vakre fugler. Man kan gå over ditt ved fjære. Det gjorde vi mye som barn og det var like spennende hver gang å springe over i det floa kom

I denne fjæra tråkket jeg mine barnefotspor og langt opp i ungdomsårene

Hadde det bare vært så vel…

Utsikt over til besteforeldrene mine sitt hus, barneskolen og alle de gode naboene. Her blant disse gressdottene satt jeg med min første ungdomskjæreste og spiste appelsin

Mange fine skatter på holmen

“Bubbelura”

Hain krabbefar har tatt kveill

Må da ha et bilde av meg selv på tur

Skrive med rød stein var også en av slægerne som barn. Forsåvidt nå også…

Rognkjeksfar har også tatt kveill.

Disse trodde vi var halen til draugen som levde i havet. Jeg var alltid livredd for å gå på do siden bestemor alltid sa at jeg måtte passe meg for dodraugen.

Primulablomster på ville veier.

I flere generasjoner har barn lekt i bunkersene. Nå er de jevnet med jorden og gravd over. Litt trist.

Magiske steiner. Har alltid samlet på dem.

Mye fotball spilt her. Alle barna samlet seg og spilte lagt ut på natt. Til den ene naboens store fortvilelse. Da bråkte vi litt ekstra. Spilte prikken på veggen og trampet nedover sklia. Nå er det ingen barn og falleferdig.

Årets første softis med verdens beste lillesøster. Fra 17. mai

Har alltid vært et stort fan av drilljentene på Andenes. De har vunnet mange priser og jeg har beundret dem siden jeg kan huske. Skolekorpset bak der har jeg spilt både klokkespill og skarptromme i. Men jeg sluttet ganske fort siden vi måtte spille etter noter. Ikke min greie

Folketoget på Andenes

Alle har sine behov tydeligvis!

Her er mitt gamle nabolag. Eller ghettoen som det ble kalt. Like ved flyplassen og med store militærboliger. Lekte mye krig mellom husveggene her.

En hoppende glad lillesøster

En hoppende glad storesøster. Kjerringa uten staaaven, hoppet nesten over haaaaavet

Danse mot vår

17. mai day fever

Ikke alle som får selvfisket laks til middag. Ovnsbakt etter hvert

Kaker og godsaker i flust

Lille Mandy nyklippet og mistenksom

Slik har de siste dagene vært. Har funnet tilbake til kampmodus, styrket av Andøyas magiske evner til helbredelse. Og en stor mengde gode mennesker.

Samtale med min avdøde gammeltante

Vi har nettopp mistet et kjært familiemedlem.

Søsteren til bestefar, mammas tante og min “gammeltante”. Uten å skremme noen så kan jeg si at jeg har kommunisert med henne, og det første hun kommuniserte fram var en sang – “Gråt inga tårar”. Dette er ikke en sang som jeg går rundt og har i hodet. Tror jeg har hørt den et par ganger som barn. Jeg vet heller ikke om det er en sang som har betydd noe spesielt for henne.Det var humor i måten hun kommuniserte på, og fortalte meg med spesielt tanke på bestefar som akkurat har blitt frisk fra kreft, at hun ventet til han skulle bli frisk slik at hun kunne gi slipp. Hun ville ikke at hennes død skulle være med på å gjøre bestefars kreft enda vanskeligere for han. Gammeltante vil at jeg skal si dette til han, og også fortelle familien at hun er fri for smerter, lett til beins og tar seg en liten dans i ny og ne. Som sagt vet jeg ekstremt lite om hvem hun har vært, og det eneste jeg husker av henne var at jeg som barn var på besøk. Gikk tur med hunden hennes Amandus og spilte fotball i hagen hennes hvor hun hadde krypeplanter i en bue høyt nok til at det kunne være et mål. Når jeg gikk tur med Amandus visste han alltid hvor vi skulle. Til den lokale butikken.

Så jeg tenker at gammeltante har gått mye de samme veiene. Internt i familien vet vi alle at hun hadde sitt og stri med, og i min “samtale” med henne sier hun at det var mye hun ikke fikk sagt. At det var mye hun ønsket og gjøre, men omstendighetene og stoltheten satt en stopper for det. Hun vil så gjerne formidle at det var godt for hennes fysiske kropp og få forlate jorda, men at hun fortsatt lever i beste velgående rundt oss. Hun farter litt imellom, sier hun og smiler. Hun er ung, slank og det gløder ut av øynene hennes. Snakk til meg når dere trenger meg. Jeg kommer springende, flytende og dansende med en gang. Send ønsker til meg og jeg skal hjelpe og guide dere. Så gråt inga tårer for min skyld, jeg har det godt og smertefritt. Kromkaker sier hun også uten at JEG vet hva hun mener. Kanskje noen andre i familien gjør det. Uansett så er jeg forsiktig med å skulle formidle hennes beskjeder og ønsker, for jeg vet at det kan være vanskelig, forvirrende og uforståelig for mange. Det siste jeg vil er å skape drama og andre negative ting. Uansett om jeg blir trodd eller ei, så vet vi alle at hun endelig får hvile og er smertefri.

Kjære gammeltante.

Hvil i fred, det livet du levde var verdifullt og det er godt å vite at du fortsatt er her. Hun gikk bort i 1. mai i år.

Frisk helg i bilder. Tones rosablogg.

Hei alle søtnoser der ute i denne überfantastiske tynne verden som sender ut kjærlighet gjennom tomme byblikk og rosa elefanteeeeer.

Fredag husker jeg ikke så mye av, fordi jeg var så sliten. Husker egentlig ingenting. Lørdag   skulle jeg på fjelltur men siden jeg ikke hadde sovet droppet jeg det, ryddet, hentet en pakke på posten (er dette interessant, kjøss mæ). Dere får heller se noen fine bilder av min fine helg, og vit at jeg er evig takknemlig for å ha opplevd dette, og at de fantastiske menneskene jeg har møtt har bare vært ekstremt fantastisk å ha!

Dette tror jeg er fra fredagen. Jeg tror jeg så sånn ut fordi jeg sykla til butikken. Jeg mener at jeg akkurat hadde dusjet.

Tenk at jeg skulle møte på denne gule greia på denne mistenkte fredagen. Kult. Gul trikk! Får man sparke da? (For de som leker gul bil-leken)

Kom på at det er jo ganske fint utenfor her. Har en flink husvert som fikser alt. I fjor satt jeg der å leste bøker og spiste plommer. Det akter jeg å gjøre denne sommeren også.

Dette er da min fantastiske oransje (som dere sikkert ser) sykkel. Den fikk jeg gratis av noen venner av mamma da jeg skulle flytte til OSL. Min dyre sykkel er hjemme. Men digger denne over alt på jord. Spesielt i nedoverbakker.

Neeeeeeeeeedoooooooveeeeeeeeeeeeer! Iiiiiiiih!

Slik ser det ut på Storo. Eller. I Storokrysset. Tror dette er lørdag. Jeg skulle på posten.

På dette merkelige skeive bildet ser du storosenteret i det fjerne. Grunnen til at bildet er så merkelig er fordi jeg prøver å skjule at jeg faktisk tar bilder, slik at ikke folk tror at jeg er et ekkelt menneske som driver å tar bilder av dem, så jeg kan ha vært litt rask i avtrekkeren her. Lørdag. På jakt etter billig sushi.

Fant sushi til 59kr, eller maki ellerhvadennåennheter (?) også til dessert (for å passe på at det ikke skulle være sunt) en kanelbolle kjøpt på Statoil til 10 kr. Selv om jeg har litt lite penger lever jeg ikke deretter. Sushi er luksus. Når jeg blir millionær, som jeg akter å bli - skal jeg spise sushi hver dag.

Denne fikk jeg i pakken jeg hentet! Stilig.

Dette var også i pakken. Alt er økologisk. Hårmaske, og sjæmpo, to klokkereimer, og en liten maskaragreie. (Veldig flink å forklare disse feminine skjønnhetsproduktene). Alt (med klokken) til 200,- BILLIIG.

Et veldig uheldig bilde av meg selv der kvisene danner skygger som ser ut som krater, munnsår, bekymrings-solrynke og hår på feil side av hodet. Men jeg tenkte å ta det med for å prøve å bevise for meg selv at; Det er da ikke så nøye, du er så vakker uansett. Søndag

Jeg gikk med blikket slepende ned i bakken og da jeg løftet det stod det søren tute meg en løve der. En flom av tanker på en gang, og jeg endte opp med å si til meg selv at; Vi er i Norge, Tone. Norge.
Ikke rart jeg har angst for T-baner. 

Det er vondt, men det er ikke meg. 

Birkelunden i dag, søndag. Der lå noen søte barn på de runde greien og så ned i vannet. Utrolig vakkert. Skulle ønske jeg hadde hatt et bedre kamera akkurat da. 

Søndagsmarked. Mye rare krushunda - mye søppel, mye folk og masse morsomme greier. Vurderte å kjøpe meg en militærdrakt. Farge håret knæsj blått og dra tilbake til samtalegruppe på sykehuset i morgen og si at jeg har hatt det strålende.

En venninne av meg som jeg møtte på Carl Berner. Vi skulle egentlig på Café der, men fant ingen. Bare en. Fullt. Så vi gikk til Grünergalgen og drakk kaffe og gikk på marked. En helt vidunderlig ung dame som jeg unner alle å ha som venn. (Så lenge de er snill tilbake. Kardemommeloven) Så mye varme og omtanke, levd år, håp, drømmer, jordnær. Bare helt perfekt. Vi lever på samme livsfilosofi selv om det til tider står litt stille.

Denne var så stygg at den var FEEET. 

Kom hjem fra hyggelig deit, ryddet og gjorde yoga etter det igjen. Gratis på nett. Blir ikke bedre det. Slipper i tillegg for å bekymre meg for om noen fler enn meg ser magen min. Så like greit å bare gjøre det hjemme. 

Dette kan jeg digge. Say no more.

Til slutt i dag (altså søndag) har jeg hatt besøk av “Dialektforvirra-venninna”. Vi gikk kveldstur og kjøpte is. Så på Åndenes Makt som hun kritiserte for alt til min store glede. Jeg elsker når folk vil forklare alt som skal skje i verden, og er skeptisk til det meste som ikke kan forklares. Men så finnes det ikke en logisk forklaring i denne skeptikerverden, og da er det bare oppskrytt. Veldig glad i Dialektforvirra og hele hennes vesen. Skikkelig gledesspreder uten noen form for filter for hva hun snakker om. Noe jeg også setter stor pris på. Trenger ikke å tolke så mye da.

Bra helg. Takknemlig. Er dette spennende å lese? Jeg lurer faktisk veldig! Skal jeg starte rosablogg?

This slideshow requires JavaScript.

Jeg forstår ikke frisk. Jeg vet ikke hvordan den verden ser ut.

Å bli frisk er ikke bare positivt. Eller jo, det er kun positivt, men bare helt umenneskelig skummelt. Et helt liv alene venter på utsiden etterhvert. Jeg skal forholde meg til verden som et friskt menneske. Hva gjør friske mennesker, hva snakker de om, hvor mye spiser de, drikker de og når sover de. Det er slike enkle ting som er skremmende. Men det som er umenneskelig skremmende er at jeg skal ha kontroll på mitt eget liv etterhvert. Et eget selvstendig liv. Mitt lille barn. Jeg må jo pleie og gi kjærlighet til det. Også alle de i min aldersgruppe som har klatret seg opp i utdannelse, giftemål, barn og hus. Jeg er redd. Jeg er så redd for å aldri få noe slikt.

Jeg er helt tom for bilder og bruke, så jeg legger inn noen bilder av de vakre pusene jeg har hatt i fosterhjem tidligere. I morgen skal jeg ut å knipse litt nytt og friskt. Dyr er jo impulsive lekende vesener. Slik som jeg skal bli!

En av mine redsler er og ende på gal vei igjen når jeg står helt alene. Det HELT friske liv er sikkert noen år fram i tid, men det som har skjedd med meg i det siste er det største som har skjedd på enn så lenge. En ikke så langsiktig redsel går ut på skolegang. Jeg er så redd for å ikke være bra nok. Perfekt i alle fag. Selvkritisk til små feil, og overarbeider meg selv på små og egentlig ubetydelige ting. Til slutt klarer jeg ikke å stå opp igjen.

Sykdomtanker.

Slik sover jeg også når jeg er utmattet

Det skal bare ikke skje. Men jeg er jo perfeksjonist. Må lære meg å perfeksjonere de riktige tingene. Slik som kunsten min. Ikke nødvendigvis en prøvetentamen i samfunnsfag som jeg ikke kommer til å bruke. Det jeg kan om samfunnet fra før føler jeg er nok til å forstå det. Så lenge jeg forstår ting.

Jeg forstår ikke frisk. Jeg vet ikke hvordan den verden ser ut.

Tøff i trynet som denne vakreste nydelige Anne Kath som hun het hos meg.

Jeg jeg har noen friske tanker i hodet, og det har jeg så smått klart å gjøre til en standard. Jeg klarer for eksempel å trekke meg tilbake og skjerme meg fra ting hvis noe er dårlig for meg. Selv om det er en kamp for å ikke bli sugd inn i det destruktive andre kan dra meg inn i, noe som er veldig lett siden det ligger ganske nært hjertet mitt å håndtere livet sånn -Så klarer jeg å gå inn i meg selv og omfokusere tankene mine. Jeg tror ikke alltid jeg vil klare det, men alle skritt man tar er verdifullt. Det som er “morsomt” er at jeg har hatt lyst til å ta overdoser, hatt lyst til å skade meg selv, hatt lyst til å forsvinne, men det eneste jeg har gjort (for første gang i min historie) er å ligge i krampegråt i en seng og tenkt at det går over. Det går over. Det er jævlig vondt, men det forsvinner.

Når jeg kritiserer kroppen min mye tenker jeg på da jeg var på mitt tynneste og hadde like dårlig selvfølelse. Da skjønner man at det ikke ligger i vekten. Jeg tenker også at det er på tide med å bli venn med seg selv, det er jo ikke akkurat som om du kan kutte kontakt med deg. Selv om det til tider føles som om jeg er hjernedød.

Vennskap og trygghet har reddet meg

Hvis du hadde kjent meg siden jeg var 19 ville du ikke kjent meg igjen i dag. Altså, du ville sett at det var meg, men den personen du ville ha pratet med hadde vært tilstede, (sikkert monoton som jeg alltid er), litt mer glød og håp i øynene, og ikke så innadvendt.

Folk jeg ikke kjenner så godt vil merke noe “rart” ved meg, men jeg er jo dog en god skuespiller også, så jeg kan like gjerne late som om det er den personen de ser til de lærer å bli kjent med meg og jeg er trygg. Jeg har jo mye å by på. Har søkt på tre skoler – to som er tilrettelagt folk med psykiske lidelser og i tillegg på Høgskolen i Telemark på forfatterstudie (bare for å sjekke om hvor jeg ligger an i forhold til kvalitet).

På den ene tilrettelagte skolen hadde de helse og sosialfag, så jeg søkte like gjerne på det. Det er spennende, noe jeg kan mye om og inneholder mye av det jeg skal bruke i mitt arbeid.

Åpent blikk fullt av livsgnist og håp

Så får jeg håpe de kan legge tilrette for folk som ikke klarer å lære noe og har dårlig hukommelse… (hehe.) Jeg går meg fortsatt vill selv om jeg har vært på plasser før, har et kart i hånda og vet at jeg kun skal gå i en retning. (Det er ikke overdrevet, skjedde sist uke blant annet).

Jeg avslutter innlegget med å si at redselen er et sunnhetstegn. Jeg er på vei inn i noe nytt. Noe spennende, ukjent og uforutsigbart. Noe jeg ikke har levd i siden jeg var 17. Det er fortsatt et godt stykke igjen å gå, men det som har skjedd de siste månedene er helt magisk. Jeg blir lett trigget, men jeg klarer å ha kontroll på det!

Fyfaen, jeg er så flink. Og jeg bøyer meg i støvet for alle dem rundt meg. Behandlere, psykiatri, familie og venner. Nirvana – Come As You Are

Denne pusen het Skruf hos meg, men nå heter hun Pepsi - to ting som ligger mitt hjerte nært.

 

Hemmeligheten – Hvordan oppnå suksess, økonomisk frihet, kjærlighet og alt du drømmer om.

Har ikke blogget så mye de siste dagene fordi jeg har gått inn i en stillhet. Ikke en hvilken som helst stillhet, men en visuell verden av tanker og manifestasjoner. Det er jo ikke en hemmelighet at den siste måneden har vært tøff, men på mandag tok jeg et valg om å «starte på nytt» igjen. Rense kropp og sinn for gift. 

Jeg har for det meste unngått alt av forstyrrelser. Slik som rettssaken om ABB og tv, data og usunne vaner. Jeg har ikke spist sukker (nesten) og jeg har ikke gravd meg selv ned, selv om tankene har prøvd å presse meg tilbake. Det er en heftig overgang fra destruktivitet til positiv tenkning. Og tanker har kraft. Mye mer enn man skulle tro. Tenker du negativt tiltrekker du deg flere negative tanker, opplevelser og mennesker. Tenker du positivt vil alt du ønsker deg gå i oppfyllelse. Nesten som et eventyr bare det er tilstede i det virkelige liv. Jeg har klart å lese, skrive og tegne igjen. Jeg har møtt nydelige mennesker og fått deilige telefoner med gode nyheter. Jeg har mer energi og kampen om å ha kontroll på tankene er det jeg som styrer. Jeg er mester over mine egne tanker. Blir jeg sint, er jeg sint. Forener meg med sinne, og gir slipp på det. Går inn i meg selv, og omdirigerer.

Dette er fullt mulig for alle og enhver, bare man er bevisst på det. Dette kalles loven om tiltrekning.

Jeg har laget meg en inspirasjonsbok

 Loven om tiltrekning er en naturlov akkurat slik som tyngdekraften. De tankene du sender ut i universet legger seg på en frekvens slik at ditt indre TV-signal (om man kan kalle det det) gir deg bilder av det du sender ut. Har man sendt ut mange dårlige programmer speiles det i universet,

og du får tilbake akkurat det du har «ønsket». Verden og universet er slik at det reagerer ikke på positive eller negative frekvenser, så om du tenker at «dette her går aldri bra». Så der det «aldri bra» du mottar i gave.

Tenker du at dine tanker blir fysiske ting og opplevelser i den forstand at du skulle ønske kjærlighet omringer deg, og at jeg er full av kjærlighet er det dette du får. Heldigvis er det slik at positive tanker har en mye sterkere frekvens en negative. Så du kan fort gå inn å forandre.Jeg har brukt de siste dagene på å fortelle meg selv at jeg er så glad for at jeg har gått ned

Inspirerende mat

 i vekt, smilt til meg selv, og virkelig følt gleden av å passe klærne mine. (Selv om jeg egentlig ikke føler det, så er det det jeg sender ut). Hver eneste gang jeg ser meg i speilet, eller blir usikker på utseende mitt. Jeg har visualisert at jeg har masse penger, og brukerdem på sunn og god mat. Føler følelsen av å virkelig kose meg, og det er slik jeg har det.

Det er umulig å ha vonde tanker og gode følelser, så det er viktig at en virkelig prøver å føle glede. Jeg har vært og er kjempebekymra for at jeg ikke skal ha noe å gjøre til høsten, og dette er tanker jeg virkelig sliter med å gi slipp på. Så det ligger en god del arbeid i det å slippe frykten og heller følge strømmen av gode tanker og følelser. Men jeg skal klare det! Mulighetene ligger der, blottlagt.

Inspirerende ord

Jeg må bare slippe frykten. Vanligvis prøver jeg og ikke gråte. Nå gråter jeg for å kvitte meg med ting. Jeg drikker vann for å rense kroppen, og masse bra te. Ikke kaffe.

 (Selv om det er sykt godt, så er det negativt for kroppen). Du mister bakkekontakt, og blir ufokusert.

Det er også viktig å sende ut kjærlige tanker til mennesker rundt deg. Her forleden hadde jeg en opplevelse av sinne og frustrasjon i forhold til andre mennesker, og har brukt gårsdagen på å snu om på dette, ønske dem gode ting i øyeblikket og for fremtiden. Jeg sliter med å være rundt negative mennesker, for jeg blir lett revet med. Derfor ønsker jeg dem gode ting, samtidig som jeg ønsker for min og deres del at jeg ikke ønsker å ha dem i livet mitt. Jeg kaster bort energi som også går utover dem fordi jeg blir frekk og egoistisk i ting jeg kan finne på å si. Dette ønsker jeg ikke for dem, og det ganger ikke meg heller, fordi jeg må bruke enorm mengde energi på å komme meg ut av det negative.

Bilder som vekker synet på at verden er et vakkert sted, og øyeblikk kan fanges.

Jeg anbefaler alle som vil vite mer om loven om tiltrekning (The law of attraction), å sjekke ut boka «The Secret – Hemmeligheten» av Rhonda Byrne, som forteller om dette i detalj. Det er en enkel bok å lese, og den er basert på store tenkere som Shakespeare, Robert Browning, Beetoven, Sokrates, Platon, Newton og Pytagoras er NOEN av dem som har visst om og brukt loven om tiltrekning. Det er også intervjuet en rekke personer som lever i dag som har stor kunnskap til dette temaet. Det er også gitt ut en film som er lettere å se for dem som sliter med å lese.

Gjør det, gjør det, gjennomfør det!

En artikkel om noen som har blitt frisk av boken og konseptet.

Sitat fra boken «Å begynne med noe lite, som en kopp kaffe eller en ledig parkeringsplass, er en enkel metode for å se at loven om tiltrekning virker. Ta en kraftfull beslutning om å tiltrekke deg noe lite. Når du opplever kraften du har til å tiltrekke deg ting, vil du gå videre å skape mye større ting.»

Jeg har laget en bok om hvordan ting er slik jeg ønsker dem. I nåtid.

Slik som; Jeg har funnet min sjelevenn og vi skal leve lykkelig og få to barn». Og «Dæven, Tone – Gått ned 20 kilo allerede – du ser faen mæ bra ut!»

Kroppen min har allerede begynt å skifte form.

Kjærligheten venter garantert rundt neste sving!

Sykt bra.

Journalnotat – “helgens dramatikk” – reddet av engler

Jeg har klart å overleve enda en helg, selv med forstuet fot fordi det svartnet for meg da jeg ba på mine knær om å få være på avdelinga en natt til, siden jeg var så utrolig dårlig. Det tok mye mot i fra meg å føle at jeg ikke ble hørt eller tatt seriøst. Jeg sparket ned en søppelbøtte slik at den skrudde i lufta, og trampet ut. Etter jeg hadde gått 100 meter i dette aggresjonsutbruddet, gikk det over i et epileptisk anfall midt på gata. Mye drama laga, men snille folk kom, holdt hodet mitt, ringte ambulanse, og passet på at jeg ikke frøs.

Et bilde jeg tegnet i bildeterapi da jeg var innlagt på Oslo Hospital

Trillet inn i ambulansen og kom til meg selv der. Det bar bort på legevakta selv om jeg sa at jeg ville hjem. Ganske logisk og rasjonelt tenkt om jeg kan si det selv. Det sitter såpass dypt i meg å få oppleve det som var for meg et tillitsbrudd. På legevakta var det en supersnill og kjekk lege som tok hånd om meg. Og tok meg alvorlig. Han så at jeg var blek, underernært, i smerter, og dehydrert. Hadde bare spist et og et halvt rundstykke på en uke og drukket minimalt med vann. Ikke sovet og var fullstendig nevrotisk. Ristet.

Fra journalen (som jeg følte tok meg så alvorlig som jeg trengte) : “Skulle hun føle seg psykisk dårligere eller nye krampeanfall anbefales snarlig kontakt med legevakten. Hun oppfordres sterkt til å også avstå fra rusmidler (noe jeg ikke gjorde), da dette øker risikoen for epilepsi, samt forsøke å få i seg tilstrekkelig med mat/drikke, evt. komme til legevakten for oppvæsking hvis hun ikke får til dette hjemme” 

Et bilde Alsvåg og meg har laget en gang i tiden. Bildet endte med at vi malte ansiktene våre blå. Mye tidligere ute med avatarkonseptet.

Etter jeg hadde vært i røntgen krøp jeg til korset og ba en venn om hjelp. VELDIG sjeldent jeg gjør noe sånt, men jeg hadde ikke valg. Jeg orket virkelig ikke tanken på å være alene. Jeg kontaktet Bryne for han og kjæresten hans, Fjæreide-engelen, har om og om igjen bedt meg om å si i fra om det skulle være noe, at jeg alltid er velkommen selv om jeg bare vil ha noen i nærheten. Hinket og forslått kom jeg til deres ringe hjem, og kunne endelig puste ut. Fikk i meg et par pizzabiter, drakkt litt øl, og snakket med de vakreste vennene.

Helgen har virkelig gitt meg omsorgsfølelse fra de jeg egentlig trenger det fra, så det var ganske greit nå i etterkant at jeg ble sparket ut av avdelinga. Jeg ser ikke fram til å komme tilbake dit og skal unnskylde for at jeg både har sparket ned søppelbøtta og drylt et glass i veggen. Jeg skal være helt ærlig med dem, og si at det svartnet for meg, og jeg skjønner at jeg skal erstatte det som eventuelt er ødelagt. Det er ikke selve unnskyldningen som skremmer livet av meg. Det er skammen over min sterke reaksjon enda de prøvde å gjøre så mye som mulig for at jeg skulle få en ok helg. De gjorde de virkelig. Jeg fikk med meg mat og gode ønsker. Og jeg svarte med å svartne til og sparke en nokså stor og tung søppelbøtte. Håper fra mitt innerste at den ikke er ødelagt.

Et frustrert øyeblikk innlagt en eller annen plass.

Jeg har fått ny miljøkontakt i teamet mitt. Det er tungt å bli kjent med enda et nytt menneske som absolutt ikke likner på min forrige kontakt som jeg kom utrolig godt overens med. Jeg sørger over dette, og har ikke snakket om det til noen for jeg vil ikke forholde meg til det. Ingenting galt med den nye kontakten i det hele tatt. Men jeg tror vi må gå noen runder til nå som jeg ender tilbake på nullpunktet i tillit.

Tilbake til englene mine.

Jeg sov over hos Fjæreide-engelen og Bryne. Første gang på lenge jeg sov godt til tross for merkelige drømmer. Våknet opp neste morgen til cappuccino og kokt egg. Jeg satt og bare ble servert, og jeg bare tok i mot. Utrolig deilig. Også det at jeg kunne tillate meg selv å gjøre det. Det må de vite, at det ikke er mange som kan få meg til å ta ting så chill.

Så skulle jeg hjemover igjen og klarte å rote meg på feil trikk siden jeg var så fjern i hodet, også gikk jeg av på den mest ulogiske plassen, haltet meg vill, og brukte en halvtime til å finne tilbake til riktig trikk. Ikke gøy å være så desorientert og sliten. Jeg hadde vært på stedet mye før. Hukommelse på høyt nivå. Jeg har sluttet å stole på den, jeg bare går på intuisjon og kommer alltid fram.

Man kommer seg til toppen. Skadet eller ei.

Kom til trikken og en illeluktende snill alkoholiker satte seg inntil meg for å prate. Det var greit helt til han begynte å holde rundt meg, da skygget jeg unna. “Lika du mæ ikke” (Han var fra Mo i Rana), æ røyka litt hasj av og tel, gjør det nåkka? Du, kan æ ikke holde rundt dæ, æ e jo bare kompis. Jeg svarte med at “Jeg liker generelt ikke at fremmede menn tar på meg”. Han snøvlet fram “Ta på? Skal æ ta på tattisan dine? Æ lika å ta på tattisa!” Selv om jeg syns at det er et utrolig morsomt ord, reiste jeg meg opp, “Unnskyld mæ. Det va snilt av mæ å ikke avvise dæ eller legg på flekkings da du trengte dæ på, sånn som de andre gjorde, æ gikk ikke ut i fra at du va en ekkel fyr fordi du e alkis, siden æ ikke e så fordomsfull av mæ og gir alle en sjans, men det der vil æ ha mæ frabedt.” Tok på meg headsettet, han fortsatte å syte og klage. “Æ e jo bare kompis!”

Et bilde laget i helga på besøk hos meg av "Dialektforvirra"

I det jeg kom hjem kom Voss og Dialektforvirra (Dialektforvirra har jeg ikke snakket om før, men hun skifter dialekt så snart hun snakker med noen, eller er på et annet sted enn der hun er i fra. Hun hadde med en pose med smågodt og bringebær. Kos.

Vi avsluttet dagen med å tegne. De dro, og det var godt å være alene igjen. Tatt livet med ro, og prøvd å ikke stresse meg selv med skammen over utbruddet mitt. Jeg kan jo ikke gjøre noe akkurat nå, og jeg skal jo oppklare ting når jeg kommer tilbake i morgen.

Et bilde laget av "Voss" i helga på besøk hos meg. Han skjøt inn at han hadde satt seg fast i femteklasse

All smerte er verdifullt, og all glede gjør smerten bedre.

Takk til helgens engler. Bryne, Fjæreide-engelen, Voss og Dialektforvirra. (Grunnen til at jeg ikke bruker mine venners navn er rett og slett for å ikke utlevere dem, men også for å holde dem for meg selv, selv om jeg deler.

Helgens repeatsang: Counting Crows – Anna Begins

PS: Oppdaget at jeg har blitt linket til på We Shall Overcome (WSO)’s nettsted! Utrolig glad for det! Takk! Syk nok til tvang, frisk nok til å samtykke til ECT. 

«Overgrepene i psykiatrien kan oppleves like sterkt som en voldtekt. Det blir også et dobbelt overgrep fordi systemet støtter overgriperen.

-Olav Gunnar Ballo

Kreft, advokat og NRK – Hurra for alt!

Gode minner som jeg blir glad av - mamma's 50 årsdag. Famlilie og venner samlet til naturens glade omgivelser. Med fiskekonkurranse, kaker og grilling

Denne dagen startet utrolig stygt. Det så ikke lyst ut for min del i det jeg tvang meg opp av senga etter to timers søvn.

Hadde forsovet meg, var tom for mat og ikke rakk frokosten på avdelinga (hvor jeg er tilbake nå etter påskeferie). Trampet hjemme i fra til trikken. Ganske nedtrykt, nesten litt gotisk i blikket og det passet dårlig at det regna.

50 kr for en føkkings trikkebillet??? Og vi skal bli miljøvennlige? Fette idiotisk.

Like glad og gal som min første nydelige fosterhjems-pus, Nuffe.

Trampet meg inn på avdelinga og gikk rett inn på rommet for å være i fred. Men tenk at der lå et lite brev med en lang liste over musikk som ble anbefalt. Jeg lo, og lo, og lo. Eksploderte i kjærlighet av denne “lille” gesten. Satt en del folk i gangen her. Vedder på at de trodde jeg hadde tatt noe eller drukket noe, siden jeg for det første sjanglet og hadde problemer med å treffe nøkkelhullet, mørk i blikket, over til å høre en høyrøstet latter. Og kommer ut av rommet strålende som en sol.

Mine to kjære søsken og meg på sykebesøk til bestefar.

Tok meg en stor kopp nervøsitet. Kaffe. Satt meg ute i gangen med de andre og da tikket det jammen ta meg en melding inn på mobilen om at bestefar er frisk i fra kreften! Kjære store makter og alle i hele verden, jeg elsker dere. Dette skal bære meg videre i min kamp.

Ingenting kan ødelegge denne gleden. Regn, storm, brann, vold. Ingenting.

Gale forskere og leger puttet meg på rare medisiner og finurlige behandlingsmetoder. Men dette er ei god venninne som fikk den deprimerte til å grine av latter.

Etter at jeg hadde jublet meg ferdig for en stund startet jeg med å forberede meg til advokatmøte. Jeg skal ikke skrive så mye om det, fordi jeg vil ikke gå ut med så mye om det ikke blir sak av det. I alle fall så handlet det om en erstatningssak i forhold til ettervirkninger jeg har fått av elektrosjokkterapien jeg ble utsatt for som 19 åring.

Har fått epilepsi og store hukommelsesproblemer. Det står helt klart i epikrisen fra behandlingssted og overlege at jeg hadde minimal effekt, men økt trang til selvskading og suicidalitet.

Dette er hovedinnholde av det jeg skal begi meg ut på. Møtte en helt utrolig hyggelig, imøtekommende og flink advokat, som var engasjert og på hugget.

Han er veldig skeptisk til medisiner, og i alle fall ECT-behandling. Jeg krysser fingrene for en mulig sak.

På tur med en av mine beste venner og hunden hennes Thrym. (Som absolutt skulle tungeskysse) En morsom tur i skogen, hvor jeg også trynet og slo hjernerystelse. Det var verdt det.

Underveis i møtet ringte telefonen min helt febrilsk og oppmerksomhetssyk. Om og om igjen. Kan tro jeg ble bekymra, for jeg fikk lest litt av meldinga som ble sendt etterpå og der stod det noe om Bodø (plassen). Jeg tenkte “nå har bestefar blitt dårlig igjen”. Trykte og trykte på den trassige telefonen, og den klikket fullstendig. Det tok fem timer før jeg fikk den på igjen. Eller 30 sekunder kan man også si, og jeg fikk trykket meg inn på skrekkens melding.

Minneboken min som jeg fikk i seksårspresang er en av mine mest verdifulle ting. Her ser dere en hilsen fra min kjære bror! Søtt?

Den var fra NRK. Magesug.

De ville intervjue meg på radio om “Sangen om Norge – Postkort 2012″ etter jeg hadde sendt inn min historie “Skattekart” til dem. (Jeg skal ikke skryte så mye av det før jeg vet at det er HELT sikkert). Men gå gjerne inn og les eller til og med send inn et eget! Hun jeg snakket med sa at det var fint å høre litt brutale historier også. At det ikke bare er fjord, kattepuser, fjell og søte barn.

Mine neste puser som jeg hadde i fosterhjem var et kull med mor med 4 barn. Liv laga. Disco, Skruf og Anne Kath hadde hatt fest i dusjen om natta. Man kan bare ikke la vær å bli glad av dette?

Jubel og glede! Bare det og bli oppringt var stort!

Jeg har gått rundt og sagt takk i hele dag. Holdt på å rope det inne på T-banen, og smilte til alle jeg så. Jeg som alltid prøver å komme meg bort fra folk fortest mulig.

I dag har jeg følt på den mest ærlige gleden, eksploderende forelskelsesrus

(hvis man skal sammenlikne det med noe), jeg er glad for at jeg lever, og jeg unner alle denne gleden. Det er mulig for absolutt alle, det vet jeg.

En av mine beste venner. Vi var oppe på et fjell på en konsert. På dette bildet stod det fem politilfolk like ved og tok bilder av vannet og hverandre. Vi lurte litt, kan man si. Også tok dem bilen og kjørte avgårde. Utrolig fin opplevelse å være på et fjell med dette fantastiske mennesket.

Tusen takk for all støtten jeg får, det rører meg dypt inni mitt blodige ikke-hjerteformede hjerte. I det ekte hjertet. Jeg er så ufattelig inspirert. Dette er en dag jeg feirer med brask og bram. Bram ba – da- dam.

Min kjære søster her i Oslo. (Også) en av mine beste venner. Elsker deg fra hjertet til universet og tilbake igjen 300 milliarder lysår fram i tid. Vi har gjort mye rart sammen, som ikke egner seg for blogg.

Forresten så inneholdt musikklista jeg fikk en sang av Jan Eggum.

Jan Eggum var den som gjorde at jeg skrev det postkortet i slutten av mars, fordi jeg elsker musikken hans, og har et håp innerst inne om at han skal skrive en sang basert på mitt postkort.

Og den låta på den lista var den jeg hørte på før jeg gikk til advokaten, og før jeg ble ringt opp av NRK.

Tilfeldigheter? Tro’kke det, du.

Til alle mine kjente og kjære som

ikke fikk plass i denne posten, jeg

vet hvem dere er, og dere kan nok

forvente og se dere selv her med

tid og stunder. 

Tre av mine favorittsanger av Eggum – (dere får ikke vite hvilken sang som var på lista, for den er min. Til meg. Min skatt.)

Jan Eggum – En Natt Forbi

Jan Eggum – Sang Til Frida

Jan Eggum – Mor, Jeg Vil Tilbake

Jeg kjenner at jeg vil dele flere sanger, han har så sykt mye bra.

Hvor kommer du fra? AFRIKA!

Jeg har anskaffet meg en afrikansk danseinstruktør gjennom tv’en min. Ikke mange som har det. Ikke gøy i det hele tatt, som dere sikkert ser. Jeg har vært alene i hele dag, stod LETT opp av senga, vasket badet lett, kjøpte snus lett (etterhvert). Også har jeg vært i Afrika BTW!

Hvis du skal lese denne posten så er det påkrevd at du lytter til denne sangen samtidig. 

Nanna – Dyrene I Afrika

Da har natteroen senket seg over savannen, og ørkenen ligger som glasur på ei tørr kake. Det monner til skogbrann om det hadde vært trær her. Sinte hyener slafser og ler, de skjønner ikke at jeg ler av dem og ikke med. Hei, er det meg de ler av? Da kan de se for helvete og spise meg i stedet. Vi har forlatt ørkenen og samler oss naken rundt et bål. Maler oss som tigre. Tiriltungene frister med raske slikkebevegelser. *Rrrrrrrrriiii* Roper vi. *lalalalalalalaaah*, synder vi. Ja, synder. For det er synd og skam at man ikke skulle kunne shake både æzz og kløft.

Månen uler. Jeg kramper og tramper med dansefoten. Kjenner det sitrer forsiktig som bendelorm i magen. Kanskje en tre meter lang rasle-bendelorm. Vi har funnen tonen. *Auuummmmm* Sterke mannekropper med dinglene tissefanter, og frodige kvinner myke som kittens. Det sa brur’a også. Svetten perler nedover nesetippen. Det er lov.

Det er helt lov å danse i Afrika.

Kroppsmaling av knuste rabarbra og erterstuing. Og svovellukt fra en varm turbin. Dette er å levv’a livet som man sier her i Afriken. Detta err å klimpre med kroppen, som man synger i jungelskævven. Vi kaster oss fra trær. Til og med uten galge. Dette er ukjent for meg, tenker jeg i det jeg stuper i vannet og bader med krokkisene.

Svømmer ned på dypet og fanger en sel. Deg skal jeg ha, sier jeg boblende. Det er du som er min sjelesel. Den vrir seg forsiktig og engasjert i grepet mitt. Kvesser tenner, og setter dem i en fisk. Det er klart. Selevennen min skal jo ikke gå svålten. Fli me feito, Harald, kremter han fram. Ja, jeg flir for harde livet, Ottar, men du er sykt tung når du skal drive å svømme i motsatt retning som meg. Jeg klasker han opp på land. Han spreller og hyler av glede.

Endordelfinene piper morse nedover avstumpede dverggeiter. Det er vann her, sier dem. Geipene geiter. Selevennen svarer ikke. Han er for opptatt med å spikke seg spyd til vi skal grille bøfler. Og vi venter på å lage fine bøflersko. Supersel sier jeg, og smekker han på ryggen. Han snur seg mot meg, og sier; Ou-ou-ouh. Jeg vet så godt hva det betyr…

Vi er klar for å danse siste hjalle-snællza gedonze. Og vi kjører høy foteføring. En fot opp, en fot ned. Dænz, dænz dænz oppå bålet, ik legg dæ ned- vi’kke se det. Dænz, dænz ut-av-en-sel-opplevelse. I ørken.

Så, hva har dere gjort i dag da?

For spesielt interesserte kan dere avslutte med denne fengende, sykt merkelige, überrare, afrikanske låta;